Sliten av å krangle med sinnamann

Da ble jeg utsatt for nok flere anklagelser fra min ex. Ikveld fikk jeg melding om hvorfor jeg ikke involverte han i konfirmasjonen til dattera mi.

Involvere? Hva skal jeg involvere ham i? Han som nektet å betale halve utgifter til konfirmasjonsundervisningen, som avviste regninger på tannregulering, som ikke har betalt ei krone for barna sine på et helt år!!!!!!!!Jeg syns jeg er høflig som invitere både han og heile familien hans til fest.

Men selvfølgelig er han misfornøyd med det. Han sier grunnen til at han ikke betaler for barna er fordi alt han har bidratt med og som jeg har fått i årenes løp , som jeg har nytt godt av!!!!! 😳😳😳😳

Gud hjelpe meg, hvordan kan et menneske i det hele tatt resonnere frem til noe sånt for å rettferdiggjør sine handlinger????

Mulig jeg er dum, men jeg forstår ikke tankemåten.

En annen historie er at min datter sendte melding forut for vinterferien og fortalte vi skulle til London. Exen min svarte ikke på meldingen hennes. Datteren min traff ham og spurte hvorfor han ikke svarte. Hva skulle han svare? Spurte han. I det minste et OK, foreslo dattera mi. Og gjett hva han sa ?????

"Du svarer av og til ikke på mine meldinger, så hvorfor skulle jeg svare på din melding?"😳😳😳😳

Hva får en voksen mann på 50 år til å svare ei ung jente slik???

Er det bare jeg som synes dette er helt bak mål? Eller er det andre der ute som også syns dette er typisk narsissistiske trekk?

Hyde Park

Lite blomster på denne tida av året, men nydelig å gå langs vannet med blant svaner og ender allikevel. Hadde med litt brød fra frokosten i veska spesielt til dette, og barna humret litt at jeg har ristet brødskivene for anledningen og lurte på jeg vurderte pålegg også til fuglene;)

Ekornene sprang også rundt omkring og vekte mange nysgjerrige tilskuere. Søte skapninger igrunn.

Disse to fant jeg i et tre. Ikke vet jeg hva de er, papegøyer eller kakeduer eller noe sånt, men fin var dem.

Reisefeber

Jeg burde sove fremfor å blogge.

Om fem timer må jeg stå opp, for da skal nemlig jeg og barna tilbringe vinterferien i storbyen London.

Vi har leid oss en fin fin leilighet. Er spent på om den er like fin som den ser ut på bildene.

Koffertene er ferdig pakka, men har en gnagende følelse av at jeg har glemt noe viktig. Ikke vet jeg hva det kan være, men krysser fingran på det er ingenting viktig.

To siste bildene tatt fra tidligere ferier☺☺

15 ting jeg syns er helt topp

Idag har jeg lyst til å få tankene bort fra en del av bekymringene mine. Jeg har lyst å lage en blogg om ting jeg liker.

Mangopudding, noe av det beste jeg vet. Spises mye i Asia. Med en dæsj kokosmelk....mmmmmm

Rosa små poter.....❤❤❤ hvem kan motstå?

Å sitte i pysj med ei god bok og en stor kopp te på en søndag.

Elsker å spille piano, og har alltid ønsket meg et flygel. Lyden fra et flygel som fyller et rom....ubeskrivelig❤

Er det bare meg? Eller er Ragnar Lothbroke noe av det mest sexye mannebein du har satt øynene på? Her i en mer moderne og mindre viking versjon

Hva er artigere enn å scrapbooke litt når du kjenner det kunstneriske ånden råder over deg?

Perfekt laget iskaffe med akkurat nok mengde kaffe. Delicious💕💕💕

Dans, enda et kunstuttrykk som gjør dagen så mye bedre å håntere😅

Mulig jeg aldri blir voksen. Men synet av et dukkehus gjør at jeg alltid får lyst til å leke.

Jeg simpelten elsker de seige bitene som setter seg fast i tennene.

Enda noen kjekke mannebein. Pretty little liars har ikke vært det samme uten disse lekkerbiskene.

London, big ben og westminister blir man liksom aldri lei av. Storby med alt.

Og har jeg dessuten fortalt dere om min forkjærlighet for engler?? Jeg elsker alt med engler.

Never run faster than your guardian angel can fly💕💕💕💕💕

Hva er deres favouritt ting???

Skrekk og gru

Da var invitasjonene levert ut. Nå gjenstår det å se hva slags reaksjoner dette vil få.

Men jeg er overbevist om at uansett om jeg har gjort slik eller sånn, så har han og hans familie funnet mange gode grunner for å kritisere meg.

Så jeg velger å løfte haka og se fremover med hodet høyt hevet, og tenker på at jeg skal gjøre festen til en bra fest for konfirmanten uansett hvilke motgang jeg enn måtte møte på.

Konfirmasjon med komplikasjon

Enkelte dager føler man seg sterkere til sinns, som om man klarer å takle all verdens motgang. I dag er det en slik dag. Det er flott vintervær ute, og jeg har nettopp gått en lang og lengre tur med hunden. Jeg sitter ned og jobber med konfirmasjonstalen til jenta mi. Jeg roser henne opp i sky for alle de gode kvalitetene som hun innehar. Ja, for det har hun fortjent.

Jeg har gruet meg sånn til denne konfirmasjonen. I utgangspunkt skulle dette være noe som begge foreldrene skal være med på å utarbeide. Men han har ikke visst interesse, ikke bidratt økonomisk.....Konfirmasjonskurs har jeg betalt alene, jeg har kjørt henne til alle kurskveldene.

Har lenger lurt på hva jeg skal gjøre. Å ha separerte konfirmasjoner blir jo ikke rett, dessuten vil det gi hans familie enda en grunn til å snakke. Å invitere ham til å delta.....ja, det går jo ikke, vi har ikke vært på talefot annet enn til møter på offentlige kontorer, han har ikke kontakt med døtrene, han nekter å betale, hvordan skal det gå?

Jeg bestemte meg en dag i forrige måneden at jeg og dattera mi skal arrangere festen alene. Vi skal invitere han og hans side av familie, men forbeholde oss retten til å gjøre ting slik vi ønsker. Hvis jeg skal være alene om den økonomiske byrden, så er det da bare rett og rimelig at jeg lager festen slik jeg og min datter ønsker. Jeg ekskluderer ham ikke, jeg inviterer han og hans familie, på invitasjon står det at de som ønsker å bidra med sang eller taler kan gi beskjed på forhånd.

Han kommer nok til å finne grunn til å protestere, og sier at jeg ikke involverer ham. Men, det er min datters dag. Det er en dag for henne. Hun har bestemt det meste fra A til Å, og jeg betaler. Jeg skriver sanger og taler jeg vil ha med. Han kan gjøre det samme.  Dette fremfor å foreslå at vi skal ha to ulike konfirmasjonsfest på grunn av konflikt. Han kan jo selvfølgelig fremdeles arrangere en konfirmasjonsfest for seg hvis han ønsker. Jeg inviterer allikevel han og hans familie i min.

Synes dere det høres ut som en ok løsning?

 

#konfirmasjon #konfliktfylt #fest #taler

Folk som vet alt

Jeg traff ham på butikken i går. Jeg gikk omveier imellom hyllene for å unngå ham. Så alle veier enn dit han sto. Kom heim og har siden hatt en rar følelse i magen...IGJEN.

Så rart som det enn høres ut, kjenner jeg på savnet, tårer som presses på, usikkerheten, tomheten, tristheten..........også kom tvilen igjen. Gjorde jeg det rette? Er han virkelig så ille som jeg vil ha han til? Kanskje jeg innbilte meg ting. Kanskje jeg overreagerte. Kanskje jeg er pyskopaten. Kanskje jeg er den som virkelig har ødelagt vår familie, våre barns fremtid, og lagt hans liv i grus. Mulig jeg er sånn som de sier, de som sender meg stygge blikk.

For så han ikke veldig stakkarslig ut der han sto, der han gikk alene og handlet inn mat til bare seg selv? Jeg tror han har gått ned noen kilo, han så fryktelig tynn ut.

Det er rart, inni meg en plass elsker jeg ham fremdeles. Er det mulig? Denne mannen som har frarøvet meg 18 år av mitt liv, ranet meg for selvtillit og selvfølelse, forandret meg fra å være en livsglad ung jente til en usikker og utrygg middelaldrende kvinne. Mannen som utøvde vold mot meg og mine to barn. Mannen som stadig kritiserte meg for alt og fikk meg til å føle meg så uelsket som overhodet mulig. Og jeg, ja, jeg er fremdeles full av følelser for ham.

Han har stevnet meg for retten. Stevnet meg for retten for å nekte ham samvær med barna hans. Han sier jeg instruerer barna til å ikke vil være sammens med ham. Jeg dikter opp historier, jeg lager scener, jeg prøver å ødelegge hans omdømmet.

Han forteller velvillig sin versjon til alle som vil høre på. Jeg er nå på bygda den fæle megga som nekter eksen sin å treffe barna. Jeg bruker barna som maktmiddel og tenker ikke på barnas beste. Jeg bruker barna for å få økonomisk støtte.

Jeg vet ikke om jeg er iferd med å bli paranoid, men jeg kjenner folks blikk i nakken når jeg går forbi dem. Jeg hører dem hviskre. Jeg merker dem stirrer. Noen tvinger frem et smil, men smilet når liksom ikke øynene.

Hva vet de? Hva vet de om den 18års helvete jeg har vært igjennom`? Hva vet de om all kritikk og nedverdigelser jeg har måtte tåle i alle disse årenè? Hva vet de om hvordan jeg har måtte takle alle latterliggjøringene, alle gangene jeg er blitt kjeftet på for bagatellene, alle urimeligheter jeg har måtte møte? Hva vet de om da jeg fikk et nervesammenbrudd pga hjemmesituasjon som førte til at jeg ikke klarte jobben min mer og ble langtidssykemeldt? Og slagene? Truslene?

Hva vet de om hva barna mine har vært igjennom? Og ikke minst, hva vet de om at det faktisk er barna som nekter å treffe faren fordi de er livredde? At jeg hadde et barn på 12 år som ikke ville leve mer på grunn av farens konstante sinneutbrudd.

Alle mine forsøk på å normalisere forholdet med far og barn har mislyktes. Jeg har utarbeidet midlertidig samværsplan, jeg har foreslått kontakt via tlf og sms, jeg har foreslått og hjulpet til med bursdagsgave, farsdagsgave og julegaver. Betyr ikke alt det noe? Hva gjorde far?

Hva vet folk om at jeg får økonomisk støtte? Fordi far nekter å skrive under på adresseendring til barna, får jeg ikke søke dobbelbarnetrygd.

Fordi far nekter å dele på utgiftene, har jeg hatt økonomisk byrde til barna helt alene nå i et helt år. Tannregulering, linser, briller og til og med konfirmasjon har jeg måtte betale alene.

Hvorfor tror folk automatisk at når en foreldre blir alene så betyr det penger i sekken? Ja, jeg har søkt NAV om  hjelp til å innhent bidrag, Jeg måtte jo det, skal jeg og barna klare oss,  men far er selvfølgelig på offensiven og antydet at opplysningene jeg oppga var falske, og dermed ble det en lang prosess for å skaffe diverse papirer og dokumenter for å bevise det motsatte.

Han nekter også å gjøre opp det økonomiske oss imellom. Huset som jeg har vært med og betalt i 18 år, med mine hardt opptjente penger, må jeg sannsynligvis se langt etter. Fordi huset står i hans navn, og han nekter for at jeg har vært med og betalt. I bankutskriftene står det svart på hvitt hva pengene mine er gått til, snekkere, bygningsmateriell, huslån.......hva nytter det? Jeg må ha en knakende god advokat skal jeg klare å krangle meg tilbake en brøkdel av dem.

Så kan de evigkloke sambygdingene sier hva de vil om at mor nekter far samvær på grunn av økonomiske grunner, hun ruinerer ham, ødelegger han........lyver, manipulerer, ..........men hva vet de av den sanne historien?

INGENTING!!!!!!!!

Jeg ber om at folk som leser dette innlegget, SPRE kunnskapen. Del innlegget, del linker av ulik info om vold i nære relasjoner, opplys folk, hjelp til å få slutt på at voldsutøvere bruker andre til sin forlengende arm for å skade ofrene sine ytterligere.  Folk må lære seg at det er alltid flere sider til en historie, og de aller fleste som rømmer fra et voldelig forhold, har en god grunn til det. Og økonomiske fordeler er ikke det første de tenker på.

 Ja, det er de som utnytter og lyver, det er helt sikkert,  men dere må slutte å skjære alle over en kam. Dere må slutte å mene noe før dere virkelig vet hva det gjelder. Det er faktisk de som er ofre opp i alt dette, ordentlige ofre. Ofre som trenger hjelp og støtte for å komme seg videre i livet. Ettervirkningen etter et langt liv med vold er mer omfattende enn å bare komme seg vekk. Det tar tid, lang tid,  å bygge seg opp igjen. Noen klarer det aldri.  Og disse må slippe å føle seg utstøtt og uglesett bare fordi de søker seg vekk fra en voldelig hverdag, fordi de har et ønske om et bedre liv.

Jeg har ikke forlatt denne mannen med hensikt å ødelegge ham. Jeg bryr meg om ham fremdeles, utrolig nok. Men jeg nekter å la ham utslette meg og mine barn. Jeg nekter å la han behandle meg på så respektløs vis lengre. Jeg nekter å godta konstant kritikk, bli lattergjort, motta trusler, slag, ørefik. Jeg nekter å se mine barn lide under det samme. Jeg nekter å gå på nåler for resten av mitt liv.

Fatter dere det?

 

#pykisk vold  #fysisk vold  #vold i nære relasjoner  #laten vold #famlievold  #psykopat #bygdesladder #bygdedyr #flying monkeys #samlivsbrudd #makt #slag #lattergjøring #ørefik

 

Vold kamufleres som oppdragelse - folk må få opp øynene



I mine to foregående blogg skrev jeg litt om frustrasjonen knyttet til hvordan jeg har blitt behandlet i 18år.I denne bloggen ønsker jeg å dele på hvordan det også har vært å være vitne til at to av mine kjæreste og mest dyrebare i verden blir behandlet på umenneskelig vis. Hvor dårlig samvittighet jeg har for de gangene jeg ikke hadde mot nok til å forsvare dem, gangene jeg har vært vitne til ting og bare lot være å gjøre noe.

Jeg har to skjønne tenåringsdøtre. Begge er snille, gode, omsorgsfulle.....jeg vil nærmest karakterisere dem som tilnærmet foreldres store drøm. De krever lite, gjøre lite av seg, er hjelpsomme, kjærlige, og det finnes bare godhet og snillhet i dem. Klart de har sine nykker av og til, sånn som alle ungdommer, og mennesker generelt, men alt i alt er det lite problemer knyttet opp mot dem. De går på skole, har fritidsaktiviteter, gjøre leksene sine, legger seg når de skal, gjøre det de blir bedt om, osv...ja, rett og slett fornuftige, pliktoppfyllende og ansvarfulle barn..Derfor er det ekstra ondt å se at faren allikevel stadig finner på ting å kritisere, ting å bebreide dem for. Strenge regler, kjefting, smelling med dører, urimelig høye krav, tvang, triste barn, tårevåte fjes, utslitte øyne. Hva får en voksen til å klare å behandle sine barn på den måten?

Så kan man saktens lure på, var mine barn så medgjørlige fordi de ikke turte noe annet? Var de drevent av frykt? Av en far som var så autoritær at de ikke hadde noe form for medbestemmelsesrett?

Faren kaller det oppdragelse, men jeg ser i ettertid at dette var langt ifra oppdragelse. Oppdragelsen skal være bunnet i kjærlighet, det skal være i form av at vi som voksne setter gode eksempler, være gode rollemodeller. Vi skal veilede våre barn med omsorg og rettlede dem til å ta rette valg. De skal læres opp til å gjøre de rette tingene fordi de har forståelse for hvorfor det skal gjøres sånn, det skal ikke være fordi at de er livredde.

Jeg stiller meg spørsmål til om jeg er på rett spor. Hva har det med å tvinge barna til å spise en bestemt type brød med bestemte type pålegg med oppdragelse å gjøre? Hva er det vi lærer dem? Hvilke rolle spiller det om barnet spise en potet eller to poteter, hvorfor skal den voksne bestemme det for dem? hva har dette med oppdragelse å gjøre?

Dette var hverdagen til mine barn. Eldste jenta mi hadde problemer med brødmat og var generelt ikke glad i det. Men faren tvinger henne til å spise brød hver dag uten unntak. Det var ikke spørsmål om kompromiss, at det kan være en variasjon en gang i blant. Det skal ikke være en bit igjen i matboksen etter skolen, da skal det spises til kveldsmaten. Var de uheldig å glemme å ta opp matboksen for helga, måtte maten spises selv om det var et par dager gamle. Til middag er det han som bestemmer om de skal ha en eller to potet, saus eller ikke saus. Barna hadde ikke valgmuligheter. Under middagen skal det kun spises, det skal ikke prates og ikke spørres om noe. Etter middag skal far ha middagshvil i godstolen i stua, og da skal det være tyst. Det skal ikke lages en lyd, ikke hviskres og selv gulvet som knirker kan vekke sinne i ham og en sinneutblåsning kan finne sted.

Faren er selv opptatt av idrett, og dette skal da barna hans også delta i. Barna har ingenting de skulle ha sagt. Bønn om å få slippe blir ikke tatt godt imot, og barna mine måtte gå aktiv på ski. De var på trening 3-4ganger i uka, og var på skirenn stort sett hver helg, samt andre ski tilstelninger. Utad virker han som en engasjert far, som ble med barna for å oppmuntre dem i en sunn idrett, men sannheten er at det er han som få oppfylle sitt behov for å realisere drømmen om å være god på ski gjennom barna. Gjøre dem det dårlig på et skirenn eller er så uheldig at de ramler i en nedoverbakke, vanker det kritikk og kjeft, bak lukkede dører så vel som i all offentlighet.

Samme prinsipp gjelder skolearbeid. Eldste jenta er skoleflink og har gode karakterer, men hører allikevel alt det hun skulle ha gjort bedre. Minste jenta som dessverre lider av dysleksi, har fått sinnen i kok hos faren mang en gang i leksesammenheng. Hun vil at jeg skal hjelpe henne, men det får bare faren til å se rødt og selvfølgelig tvinge henne til  gjøre lekser sammens med ham. Det ender alltid i tårer og fortvilelser hos henne, noe som gjør faren enda mer sint.

Faren har en formening om at barn ikke skal høres. Det skal ikke være herjing, de skal ikke lage lyd, de skal ikke syte. Selv i situasjoner der jeg mener det ville være naturlig å ta barna i armene for å trøste, mente han at jeg sydde puter under armene på de. En gang hadde yngstejenta mi omgangssyke, hun var uheldig og spydde i senga. Faren ble rasende, og kjeftet og smelte med dørene. Jeg ville trøste jenta, men ble jaget ut av rommet. Jeg har tenkt så mange ganger tilbake til den episoden i ettertid, og angret på at jeg ikke tok til motmæle og forlanget å ta henne i forsvar.

Det hendte også at hun hadde mareritt på natta, men istedenfor at hun fikk trøst som hun så sårt trengte, ble hun allttid kommandert tilbake på rommet sitt med beskjed om å slutt å tulle. Noen ganger klarte jeg å samle mot til meg og tok henne i forsvar og lagt henne i armene mine med protest fra faren. En gang trampet han ut av rommet i protest da jeg tok jentungen i senga ilamme meg. Jeg skulle ønske jeg hadde mot da til å gjøre dette hver gang,   men også her sviktet motet mitt flere ganger, og jeg ble liggende våken resten av natta og tenkte på hvor fælt og livredd hun måtte være nå på  sitt eget rom.

Jeg ser i ettertid at det har blitt utøvd pykisk vold også mot mine barn. Faren kamuflerer dette som oppdragelse. Han sier det at han har vært streng med barna er til deres egne beste. Og at jeg ikke har vært istand til å håndtere dem, og dermed falt alt av upoplulære og vanskelige  avgjørelser på han. Jeg trodde det lenge, men i dag ser jeg annerledes på det. Jeg var for feig til å stå imot ham, noe jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes. Men, jeg var også en bauta for barna, jeg var tross alt en person de kunne komme til for omsorg og kjærlighet, noe de ikke fikk hos faren. Jeg prøvde alltid å gi dem det lille ekstra når faren ikke er tilstede for å kompensere for alt det onde.

Det tok lang tid før jeg forsto hvor store innvirkning alt dette har gjort mot barna mine. Barna mine tryglet om å flytte fra pappa. Da hadde det allerede blitt mye tårer, depresjon, rømningsplaner, noe som faren ikke visste om. Jeg henvendte meg til barnevern og helsesøster for hjelp. Jeg følte meg makteløs. Jeg var redd for barna mine, at det skulle skje dem noe. Resultatet var at faren ble anmeldt for vold av helsesøster, noe som han bebreider meg for den dag i dag. Han mener jeg har laget et opptrinn for helsevesenet, og alt jeg sier er oppspinn. Han vil ikke ta inn over seg at det var etter samtaler med barna at saken ble anmeldt, og jeg ikke er innblandet i det.

I dag har ikke barna kontakt med faren. Begge barna mine ønsker ikke kontakt. Faren på sin side innrømmer ingen feil, derimot gjør han alt han makter for å sverte meg som ei dårlig mor. Jeg bor på en liten plass, og selv om jeg ikke tror at alle tar side iforhold til vårt samlivsbrudd, er det nok dessverre de som gjør det også. Hele hans familie har ikke bare kuttet meg ut, men barna også. Samtidig sier de at det er jeg som nekter barna kontakt med dem. De har ikke stilt spørsmål til hva som har skjedd med vårt 18 årige samliv, de har ikke spurt barna hvordan det går med dem. Samtidig er jeg overbevisst at flere famiiemedlemmer må ha visst hvordan det har stått til hjemme hos oss i alle disse årene. De har vært vitne til sinneutbrudd, de har vært vitne til urimeligheten hans, latterliggjøringen og sarkastiske kommentarer. Men ingen velger å gjøre det rette. Hvorfor?

Kanskje er det det som er det verste, at folk som observer vold ikke gjør noe med det. De foretar seg ikke noe. Det ties i hjel. Og du finner også dem som tviler på ofrene, som opplever voldsutøveren som en kjernekar på andre områder, og dermed ikke vil forestille ham annerledes på hjemmefronten.

Det er ondt, det er ondt å ha måtte blitt behandlet slik i så mange år. Men det er enda ondere å ikke få støtte hos folk du hadde håpet på ville forstå. Jeg vil ikke at folk skal ta side, men jeg vil at folk skal tro på at det er en grunn til at ting ble som det ble. Jeg er ingen dårlig mor. Jeg har ikke manipulert barna mine til å kutte kontakten med far. Jeg har ikke ønsket at forholdet skulle ende på en slik dramatisk måte. Jeg har ikke ønsket anmeldelse. Jeg har ikke diktet opp historier.

Jeg skulle ønske at folk hadde mer kunnskap om vold i nære realsjoner.

 

#vold #voldinærerelasjoner #pykiskvold #fysiskvold #psykopat #tyrann #voldsoffer #voldsutøver, #oppdragelse, #nokernok #barnemishandling #familievold #samlivsbrudd #sinne #sinnemestring #hanslår #personlighetsforstyrrelse #narsissist #latterliggjøring #sarkasme

Kan jeg virkelig legge skylden på han?

Hvorfor skriver denne bloggen? vil nok kanskje mange spørre seg. Hvorfor ikke bare gå videre med livet nå når du endelig er kommet deg ut av et langvarig destruktivt forhold ?Legge det vonde bak deg og se fremover, vær positiv?

Sannheten er, Jo for all del, det vil jeg så veldig gjerne. Hele tanken med å kunne starte et nytt og bedre liv uten å ha noen som tyranisere i heimmen er forlokkende,  men.....er det virkelig så enkelt? Kan jeg bare bestemme meg for å gjøre det`? Når jeg i 18 år har blitt vant til å tro at jeg ikke duger til noe, at jeg ikke kan klare noenting på egenhånd? Kan jeg slette 18 år av mitt liv sånn uten videre?Hva om han tross alt har rett, og jeg tok feil. Hva om jeg virkelig er udugelig? Hvordan skal jeg møte fremtiden alene da, jeg og min ufullkommenhet?

Det er vanskelig å forklare, men slik er det med pykisk vold. De setter dype merker i sjela di. Det er som et sår som har grodd, men arret vil forbli der for alltid. De er usynlige for alle andre å se, men disse arrene minner meg hver eneste dag om et 18 års helvete. Jeg står fremdeles fremfor butikkhylla og fundere lenge på hvilken ost jeg skal legge i handlekurven, enda jeg vet innerst inne at ingen kommer til å protestere når jeg kommer hjem.  Jeg ramser opp innvendig alle negative kommentarer jeg ville kunne ha fått mens jeg gjør mine daglige gjøremål. Jeg er redd for å gjøre feil, redd for å stille krav, redd for å måtte ende med å bevise for meg selv at han tross alt hadde rett hele veien, og jeg hadde tatt feil. At det var jeg som ikke kjente til mine egne begrensninger. Jeg ser for meg hans sinneutbrudd når jeg mislykkes med sausen til en middag, så jeg foretrekker å kjøpe ferdigsaus. Til stadighet tviler jeg på mine egne prestasjoner, for hva hvis jeg var den som virkelig var den som var umulig å ha med å gjøre? Beskylder jeg han for å  utøve vold, er det en falsk anklagelse? Har jeg en annen virkelighetsoppfatning? Er jeg gal?

Det er vel ikke lett å skille balansegangen mellom pykisk vold og vanlig utblåsning fra en fortvilt mann. Kanskje det var det det var, utblåsninger fra en meget fortvilt og frustrert mann? For han var snill innimellom også. Noen ganger sa han at han var glad i meg. Han gir meg julepresanger og bursdagspresanger. Han lot meg velge malingsfarge til huset en gang.

Hver dag setter jeg meg selv på prøve med disse tankene. Ble jeg virkelig krenket av denne mannen, eller var jeg bare for sensitiv og tålte ingenting?

Men hva med den gangen han fiket til meg fordi jeg så på Alley McBeal? Et program som han mente var totalt evneveik og idiotisk. Selv da volden ble fysisk, fant jeg på måter å unnskylde ham på. Jeg tok på meg skylden, fordi jeg følte innerst inne at han hadde litt rett. Jeg så på et hjernedødt program, det er vel ikke mer å forvente fra ei med min intelligens. Kanskje det ikke var så mange som så Ally MacBeal som jeg trodde og som jeg påsto.

En annen gang slo han meg til blods. Jeg endte med et kutt på overleppa. Igjen hadde jeg trosset hans ønsker. Jeg hadde ryddet i kjøkkenskapene og flyttet om på kjøkkenutstyret. Men hvordan kan jeg skylde på ham? Han hadde en vanskelig periode på arbeid. Han hadde underskudd på søvn, hadde skuldrene alltid heist opp til skuldrene pga arbeidsmengden og stress. Han arbeidet hardt og sto på for andre. Han var lærer, jobbet for vanskeligstilte elever, var trener i fritiden, stilte opp på dugnad og var et ildsjel. Hva ville samfunnet har vært uten en mann som han? Jeg må da tåle at det kan koke over for han når han er hjemme utenfor folks synsvidder, der han endelig kan slippe ut frustrasjoner. Jeg skulle ikke ha flyttet om tingene i skapene. Jeg var egoistisk som tenkte på meg selv.

Det var ikke mye fysisk vold, et par alvorlige episoder, og et par anledninger der han dyttet meg hardt opp mot veggen og tok kvelertak på meg.  Alle kan vel miste besinnelsen en gang i blant, eller?

 

#pyksikvold #fysiskvold #voldinærerelasjoner #familievold #syndebukk #sinne #sinnemestring #psykopat #narsissist #flying monkeys

 

Jeg burde vel være takknemlig #pykiskvold #vold i nære relasjoner #hustyrann #tyrann #psykopat #flying monkeys

Hvordan bevise jeg at jeg og mine barn har blitt utsatt for pykisk vold?? Og hvor går grensen mellom et vanlig sinneutbrudd og nårtid kan disse utbruddene karakteriseres som trakassering? 

Det tok meg mange år før jeg oppfattet hva jeg er blitt utsatt for. Det tok meg hele 18 år før jeg forstod at jeg ikke var dum, ubrukelig, vanskelig, lat, inkompetent. For hva hadde jeg gjort så galt som fortjener å bli behandlet som et udugelig menneske som ikke evner å gjøre selv de enkleste oppgavene riktig? 

Jo, jeg trodde faktisk alt var min feil. Jeg trodde faktisk jeg var komplett ubrukelig og ingen kommer noensinne til å bli glad i meg, så jeg måtte klamre meg fast til denne stakkars karen som jeg gjorde frustrert og stresset hver eneste dag. For hadde det ikke vært for han, hva ville det har blitt av meg? Jeg kunne nemlig (ifølge han) ikke bake ordentlig brød, jeg kunne ikke holde fyr i vedovn, jeg kunne ikke brette eller vaske klær, jeg stablet feil i oppvaskmaskinen, jeg brukte feil kasserolle til matlaging, sausen jeg laget var alltid for tykk eller for tynn, jeg parkerte bilen skjevt, jeg brukte for mye dopapir, jeg la meg for sent, jeg la meg for tidlig, jeg ser på idiotserier på tv, jeg eier ikke økonomisk sans, jeg kjøper inn feil pålegg og feil størrelse på osten, jeg brukte feil klær, jeg viser for liten interesse, jeg stiller for mange spørsmål, jeg stiller for lite spørsmål, jeg ringer til feil tidspunkt, jeg snorker for høyt, 

 

og jeg kunne fortsetter i det uendelige........

 

ja, og jeg trodde alt var mi skyld. Jeg måtte forandre meg, tilpasse meg, bli en bedre kvinne, bedre kjæreste, bedre mor. Han prøvde tross alt bare å lære meg ting. Og ærlighet er jo bra, er det ikke? Han måtte jo si ifra. Og at han ble forbanna var jo fordi jeg provoserte ham. Jeg kavet han opp og stresset ham. Stakkars han, som måtte tåle så uendelig mye tull fra meg. 

Jeg prøvde å gjøre ham til lags. Jeg sier ingenting om hans sinneutbrudd. Det er jo flaut. Jeg kan ikke la folk vite sanneten om hvor håpløs jeg egentlig er. Han er så snill som prøver å hjelpe meg til å lære å bli et bedre menneske. Han har all rett til å bli sint, jeg er så håpløs. 

Det er bare et problem. Jeg blir så lei meg når jeg skuffer ham. Jeg prøver mitt beste. Hvorfor ser han ikke det? Og hvorfor er jeg så vanvittig hjelpesløs? 

Jeg vil gjøre han glad, han er sjelden glad. Ikke når han er sammens med meg. Jeg følger hans regler til punkt og prikke, men det er så mange av de. Jeg blir så usikker om jeg husker riktig alt. Var det denne osten jeg skulle kjøpe eller var det den andre.? Jeg må prøve å huske hva det var han sa. Han kommer til å bli sint. Jeg vil ikke han skal bli sint. Han har allerede gitt klar beskjed, og jeg husker ikke, nå er jeg håpløs igjen. Skal jeg tør å ringe og spørre ham? Nei, da blir han rasende fordi jeg forstyrrer ham. Men, hvis jeg lar det være, så vil ham tolke det som jeg ikke bryr meg. Hva gjør jeg nå? Hva ville en hvilken som helst anstendig kvinne gjøre i en slik situasjon??? Jeg tenker en hvilken som helst anstendig kvinne ville husket hvilken ost hun burde kjøpe for å gjøre mannen glad. 

 

 

Hvorfor vil han ha meg i det hele tatt? Et forkomment, udugelige kvinnemennesket. Han har da all grunn til å få raseriutbrudd. Han har da all grunn til å si meg et sannhetsord. Hvem andre skulle gjort det hvis ikke han, han som står meg aller nærmest? Jeg driver han til vanvitt. Jeg burde være takknemlig for at han holder ut med meg. Han tar virkelig vare på meg han. Jeg må slutte å gjøre ham sint. EMOTIONAL ABUSE CAN CAUSE EXTREME DAMAGE TO THE VICTIM?S SELF ESTEEM, MAKING THEM FEEL LIKE THEY ARE CRAZY, WORTHLESS, HOPELESS, OR EVEN RESPONSIBLE FOR THE ABUSE.

#pykiskvold #fysiskvold #laternvold #familievold #mishandling #voldinærerelasjoner #pykiskhelse #ikkeblitrodd #DrJekyllMrHyde

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017
hits