Kan jeg virkelig legge skylden på han?

Hvorfor skriver denne bloggen? vil nok kanskje mange spørre seg. Hvorfor ikke bare gå videre med livet nå når du endelig er kommet deg ut av et langvarig destruktivt forhold ?Legge det vonde bak deg og se fremover, vær positiv?

Sannheten er, Jo for all del, det vil jeg så veldig gjerne. Hele tanken med å kunne starte et nytt og bedre liv uten å ha noen som tyranisere i heimmen er forlokkende,  men.....er det virkelig så enkelt? Kan jeg bare bestemme meg for å gjøre det`? Når jeg i 18 år har blitt vant til å tro at jeg ikke duger til noe, at jeg ikke kan klare noenting på egenhånd? Kan jeg slette 18 år av mitt liv sånn uten videre?Hva om han tross alt har rett, og jeg tok feil. Hva om jeg virkelig er udugelig? Hvordan skal jeg møte fremtiden alene da, jeg og min ufullkommenhet?

Det er vanskelig å forklare, men slik er det med pykisk vold. De setter dype merker i sjela di. Det er som et sår som har grodd, men arret vil forbli der for alltid. De er usynlige for alle andre å se, men disse arrene minner meg hver eneste dag om et 18 års helvete. Jeg står fremdeles fremfor butikkhylla og fundere lenge på hvilken ost jeg skal legge i handlekurven, enda jeg vet innerst inne at ingen kommer til å protestere når jeg kommer hjem.  Jeg ramser opp innvendig alle negative kommentarer jeg ville kunne ha fått mens jeg gjør mine daglige gjøremål. Jeg er redd for å gjøre feil, redd for å stille krav, redd for å måtte ende med å bevise for meg selv at han tross alt hadde rett hele veien, og jeg hadde tatt feil. At det var jeg som ikke kjente til mine egne begrensninger. Jeg ser for meg hans sinneutbrudd når jeg mislykkes med sausen til en middag, så jeg foretrekker å kjøpe ferdigsaus. Til stadighet tviler jeg på mine egne prestasjoner, for hva hvis jeg var den som virkelig var den som var umulig å ha med å gjøre? Beskylder jeg han for å  utøve vold, er det en falsk anklagelse? Har jeg en annen virkelighetsoppfatning? Er jeg gal?

Det er vel ikke lett å skille balansegangen mellom pykisk vold og vanlig utblåsning fra en fortvilt mann. Kanskje det var det det var, utblåsninger fra en meget fortvilt og frustrert mann? For han var snill innimellom også. Noen ganger sa han at han var glad i meg. Han gir meg julepresanger og bursdagspresanger. Han lot meg velge malingsfarge til huset en gang.

Hver dag setter jeg meg selv på prøve med disse tankene. Ble jeg virkelig krenket av denne mannen, eller var jeg bare for sensitiv og tålte ingenting?

Men hva med den gangen han fiket til meg fordi jeg så på Alley McBeal? Et program som han mente var totalt evneveik og idiotisk. Selv da volden ble fysisk, fant jeg på måter å unnskylde ham på. Jeg tok på meg skylden, fordi jeg følte innerst inne at han hadde litt rett. Jeg så på et hjernedødt program, det er vel ikke mer å forvente fra ei med min intelligens. Kanskje det ikke var så mange som så Ally MacBeal som jeg trodde og som jeg påsto.

En annen gang slo han meg til blods. Jeg endte med et kutt på overleppa. Igjen hadde jeg trosset hans ønsker. Jeg hadde ryddet i kjøkkenskapene og flyttet om på kjøkkenutstyret. Men hvordan kan jeg skylde på ham? Han hadde en vanskelig periode på arbeid. Han hadde underskudd på søvn, hadde skuldrene alltid heist opp til skuldrene pga arbeidsmengden og stress. Han arbeidet hardt og sto på for andre. Han var lærer, jobbet for vanskeligstilte elever, var trener i fritiden, stilte opp på dugnad og var et ildsjel. Hva ville samfunnet har vært uten en mann som han? Jeg må da tåle at det kan koke over for han når han er hjemme utenfor folks synsvidder, der han endelig kan slippe ut frustrasjoner. Jeg skulle ikke ha flyttet om tingene i skapene. Jeg var egoistisk som tenkte på meg selv.

Det var ikke mye fysisk vold, et par alvorlige episoder, og et par anledninger der han dyttet meg hardt opp mot veggen og tok kvelertak på meg.  Alle kan vel miste besinnelsen en gang i blant, eller?

 

#pyksikvold #fysiskvold #voldinærerelasjoner #familievold #syndebukk #sinne #sinnemestring #psykopat #narsissist #flying monkeys

 

9 kommentarer

snuskelasken

15.02.2017 kl.00:42

Det er noe med å bli frisk. Det tar tid. Selvutvikling går ikke så fort.

Hvis du f.eks. tar en narkoman vekk fra gata så vil han ikke være frisk på 1-2-3. Kroppen og sinnet hans er vant til sykdommen. Så han vil faktisk savne den. Den er normaliteten hans.

Slik også med deg. Du har plutselig mistet noe sykt. Og det merkelige er at du kan savne det. Men det er ikke merkelig. Det har med vanens makt å gjøre. Bare gi deg selv tid. Baby steps. Et skritt av gangen. Så vil det langsomt miste grepet over deg.

Lykke til! :)

shuilinglee

15.02.2017 kl.01:14

Takk snuskelasken:
Det er nok sant det du sier om savn. Det er ironien i det hele. Du kjemper for å komme deg vekk fra noe som har tært på deg i årevis, bare for å savne det når du først er kommet deg vekk.

charlotte79

15.02.2017 kl.00:52

Du skriver det du ønsker, og kommer deg videre når tiden er inne får det! Å skrive og prate om der kan hjelpe mye <3

En som ikke har vært i ett sånt forhold kan bare ikke skjønne det... skjønne hvordan en " kan bli lurt, ta på seg skylden, tro ting endrer seg, hvor ofte det begynner psykisk og når der blir fysisk e du allerede så nedtrakket at d ser ikke galskapen ""

Å komme seg ut av noe sånt e utrolig vanskelig og tøft... ofte føler enn at det e ens egen feil, andre ganger er en livredde. Det er utrolig vanskelig situasjon.

Og tiden etterpå... hehe... en føler seg ofte null verd! Hjelpeløs uten " sjefen" tror ikke en klar noe ting( som en har blitt printer inn i hode over så lang tid ) Det er så mange sår og arr. . Noe kan en jobbe med... noe blir der som store hule arr. . ..

En er ofte lang vekke fra seg selv... seg selv som en kjente og var trygg på... etterpå må en jobbe seg opp... Forandre tankegang... jobbe med redselen... og kanskje på toppen av alt kjempe med politi og rettsvesenet :^

Sender deg mange gode tanker <3

shuilinglee

15.02.2017 kl.01:12

Tusen takk for gode ord. Du satt ord på akkurat hvordan det føles.charlotte79:

snuskelasken

15.02.2017 kl.01:16

Jeg driver og "fornyer" meg sjøl også. Kvitter meg med den ene avhengigheten etter den andre. Men man er ikke "lykkelig" selv om man begynner å bli frisk. Tvert imot! For det sykelige hadde sin sjarm også! Og det sunne kan være fryktelig kjedelig!

Så det er lett å gli tilbake. Rett og slett fordi at man savner spenningen.

Jeg har endelig klart å slutte å røyke, f.eks. Og kan fortsatt savne det derre griseriet der. I perioder. Det er vanskelig å utvikle seg. Men det er faen så sunt også!

Lykke til! Igjen! :)

shuilinglee

15.02.2017 kl.07:45

:) snuskelasken: Da er det på son plass at jeg ønsker deg lykke til også:)

snuskelasken

15.02.2017 kl.07:47

Jo takk for det! Går kjempefint, men livet er en evig kamp! :) Heldigvis! :)

Rikke

15.02.2017 kl.09:31

Å endre på tenkemåter, synet på seg selv etter så mange år med dette, er vanskelig og vil ta tid! Ta det gradvis og bruk tiden!

Lykke til! Sender deg mange gode tanker!

shuilinglee

15.02.2017 kl.13:59

Tusen takk Rikke: Det er nok dessverre slik du sier at det vil ta lang tid før ting normalisere seg. Det er nesten så at jeg må lære å leve igjen. Men å skrive om disse ting hjelper meg å bearbeide mye av det jeg synes er vanskelig

Skriv en ny kommentar

shuilinglee

shuilinglee

43, Bodø

Jeg er en kvinne som har levd halve livet med vold på nært hold. Den som utøvde vold mot meg og mine barn var den som sto oss nærmest. Men det som til slutt sviktet oss mest og såret oss dypest, var alle de i famiien som visste, men ikke gjorde noe for å stoppe det.

Kategorier

Arkiv

hits