Vold kamufleres som oppdragelse - folk må få opp øynene



I mine to foregående blogg skrev jeg litt om frustrasjonen knyttet til hvordan jeg har blitt behandlet i 18år.I denne bloggen ønsker jeg å dele på hvordan det også har vært å være vitne til at to av mine kjæreste og mest dyrebare i verden blir behandlet på umenneskelig vis. Hvor dårlig samvittighet jeg har for de gangene jeg ikke hadde mot nok til å forsvare dem, gangene jeg har vært vitne til ting og bare lot være å gjøre noe.

Jeg har to skjønne tenåringsdøtre. Begge er snille, gode, omsorgsfulle.....jeg vil nærmest karakterisere dem som tilnærmet foreldres store drøm. De krever lite, gjøre lite av seg, er hjelpsomme, kjærlige, og det finnes bare godhet og snillhet i dem. Klart de har sine nykker av og til, sånn som alle ungdommer, og mennesker generelt, men alt i alt er det lite problemer knyttet opp mot dem. De går på skole, har fritidsaktiviteter, gjøre leksene sine, legger seg når de skal, gjøre det de blir bedt om, osv...ja, rett og slett fornuftige, pliktoppfyllende og ansvarfulle barn..Derfor er det ekstra ondt å se at faren allikevel stadig finner på ting å kritisere, ting å bebreide dem for. Strenge regler, kjefting, smelling med dører, urimelig høye krav, tvang, triste barn, tårevåte fjes, utslitte øyne. Hva får en voksen til å klare å behandle sine barn på den måten?

Så kan man saktens lure på, var mine barn så medgjørlige fordi de ikke turte noe annet? Var de drevent av frykt? Av en far som var så autoritær at de ikke hadde noe form for medbestemmelsesrett?

Faren kaller det oppdragelse, men jeg ser i ettertid at dette var langt ifra oppdragelse. Oppdragelsen skal være bunnet i kjærlighet, det skal være i form av at vi som voksne setter gode eksempler, være gode rollemodeller. Vi skal veilede våre barn med omsorg og rettlede dem til å ta rette valg. De skal læres opp til å gjøre de rette tingene fordi de har forståelse for hvorfor det skal gjøres sånn, det skal ikke være fordi at de er livredde.

Jeg stiller meg spørsmål til om jeg er på rett spor. Hva har det med å tvinge barna til å spise en bestemt type brød med bestemte type pålegg med oppdragelse å gjøre? Hva er det vi lærer dem? Hvilke rolle spiller det om barnet spise en potet eller to poteter, hvorfor skal den voksne bestemme det for dem? hva har dette med oppdragelse å gjøre?

Dette var hverdagen til mine barn. Eldste jenta mi hadde problemer med brødmat og var generelt ikke glad i det. Men faren tvinger henne til å spise brød hver dag uten unntak. Det var ikke spørsmål om kompromiss, at det kan være en variasjon en gang i blant. Det skal ikke være en bit igjen i matboksen etter skolen, da skal det spises til kveldsmaten. Var de uheldig å glemme å ta opp matboksen for helga, måtte maten spises selv om det var et par dager gamle. Til middag er det han som bestemmer om de skal ha en eller to potet, saus eller ikke saus. Barna hadde ikke valgmuligheter. Under middagen skal det kun spises, det skal ikke prates og ikke spørres om noe. Etter middag skal far ha middagshvil i godstolen i stua, og da skal det være tyst. Det skal ikke lages en lyd, ikke hviskres og selv gulvet som knirker kan vekke sinne i ham og en sinneutblåsning kan finne sted.

Faren er selv opptatt av idrett, og dette skal da barna hans også delta i. Barna har ingenting de skulle ha sagt. Bønn om å få slippe blir ikke tatt godt imot, og barna mine måtte gå aktiv på ski. De var på trening 3-4ganger i uka, og var på skirenn stort sett hver helg, samt andre ski tilstelninger. Utad virker han som en engasjert far, som ble med barna for å oppmuntre dem i en sunn idrett, men sannheten er at det er han som få oppfylle sitt behov for å realisere drømmen om å være god på ski gjennom barna. Gjøre dem det dårlig på et skirenn eller er så uheldig at de ramler i en nedoverbakke, vanker det kritikk og kjeft, bak lukkede dører så vel som i all offentlighet.

Samme prinsipp gjelder skolearbeid. Eldste jenta er skoleflink og har gode karakterer, men hører allikevel alt det hun skulle ha gjort bedre. Minste jenta som dessverre lider av dysleksi, har fått sinnen i kok hos faren mang en gang i leksesammenheng. Hun vil at jeg skal hjelpe henne, men det får bare faren til å se rødt og selvfølgelig tvinge henne til  gjøre lekser sammens med ham. Det ender alltid i tårer og fortvilelser hos henne, noe som gjør faren enda mer sint.

Faren har en formening om at barn ikke skal høres. Det skal ikke være herjing, de skal ikke lage lyd, de skal ikke syte. Selv i situasjoner der jeg mener det ville være naturlig å ta barna i armene for å trøste, mente han at jeg sydde puter under armene på de. En gang hadde yngstejenta mi omgangssyke, hun var uheldig og spydde i senga. Faren ble rasende, og kjeftet og smelte med dørene. Jeg ville trøste jenta, men ble jaget ut av rommet. Jeg har tenkt så mange ganger tilbake til den episoden i ettertid, og angret på at jeg ikke tok til motmæle og forlanget å ta henne i forsvar.

Det hendte også at hun hadde mareritt på natta, men istedenfor at hun fikk trøst som hun så sårt trengte, ble hun allttid kommandert tilbake på rommet sitt med beskjed om å slutt å tulle. Noen ganger klarte jeg å samle mot til meg og tok henne i forsvar og lagt henne i armene mine med protest fra faren. En gang trampet han ut av rommet i protest da jeg tok jentungen i senga ilamme meg. Jeg skulle ønske jeg hadde mot da til å gjøre dette hver gang,   men også her sviktet motet mitt flere ganger, og jeg ble liggende våken resten av natta og tenkte på hvor fælt og livredd hun måtte være nå på  sitt eget rom.

Jeg ser i ettertid at det har blitt utøvd pykisk vold også mot mine barn. Faren kamuflerer dette som oppdragelse. Han sier det at han har vært streng med barna er til deres egne beste. Og at jeg ikke har vært istand til å håndtere dem, og dermed falt alt av upoplulære og vanskelige  avgjørelser på han. Jeg trodde det lenge, men i dag ser jeg annerledes på det. Jeg var for feig til å stå imot ham, noe jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes. Men, jeg var også en bauta for barna, jeg var tross alt en person de kunne komme til for omsorg og kjærlighet, noe de ikke fikk hos faren. Jeg prøvde alltid å gi dem det lille ekstra når faren ikke er tilstede for å kompensere for alt det onde.

Det tok lang tid før jeg forsto hvor store innvirkning alt dette har gjort mot barna mine. Barna mine tryglet om å flytte fra pappa. Da hadde det allerede blitt mye tårer, depresjon, rømningsplaner, noe som faren ikke visste om. Jeg henvendte meg til barnevern og helsesøster for hjelp. Jeg følte meg makteløs. Jeg var redd for barna mine, at det skulle skje dem noe. Resultatet var at faren ble anmeldt for vold av helsesøster, noe som han bebreider meg for den dag i dag. Han mener jeg har laget et opptrinn for helsevesenet, og alt jeg sier er oppspinn. Han vil ikke ta inn over seg at det var etter samtaler med barna at saken ble anmeldt, og jeg ikke er innblandet i det.

I dag har ikke barna kontakt med faren. Begge barna mine ønsker ikke kontakt. Faren på sin side innrømmer ingen feil, derimot gjør han alt han makter for å sverte meg som ei dårlig mor. Jeg bor på en liten plass, og selv om jeg ikke tror at alle tar side iforhold til vårt samlivsbrudd, er det nok dessverre de som gjør det også. Hele hans familie har ikke bare kuttet meg ut, men barna også. Samtidig sier de at det er jeg som nekter barna kontakt med dem. De har ikke stilt spørsmål til hva som har skjedd med vårt 18 årige samliv, de har ikke spurt barna hvordan det går med dem. Samtidig er jeg overbevisst at flere famiiemedlemmer må ha visst hvordan det har stått til hjemme hos oss i alle disse årene. De har vært vitne til sinneutbrudd, de har vært vitne til urimeligheten hans, latterliggjøringen og sarkastiske kommentarer. Men ingen velger å gjøre det rette. Hvorfor?

Kanskje er det det som er det verste, at folk som observer vold ikke gjør noe med det. De foretar seg ikke noe. Det ties i hjel. Og du finner også dem som tviler på ofrene, som opplever voldsutøveren som en kjernekar på andre områder, og dermed ikke vil forestille ham annerledes på hjemmefronten.

Det er ondt, det er ondt å ha måtte blitt behandlet slik i så mange år. Men det er enda ondere å ikke få støtte hos folk du hadde håpet på ville forstå. Jeg vil ikke at folk skal ta side, men jeg vil at folk skal tro på at det er en grunn til at ting ble som det ble. Jeg er ingen dårlig mor. Jeg har ikke manipulert barna mine til å kutte kontakten med far. Jeg har ikke ønsket at forholdet skulle ende på en slik dramatisk måte. Jeg har ikke ønsket anmeldelse. Jeg har ikke diktet opp historier.

Jeg skulle ønske at folk hadde mer kunnskap om vold i nære realsjoner.

 

#vold #voldinærerelasjoner #pykiskvold #fysiskvold #psykopat #tyrann #voldsoffer #voldsutøver, #oppdragelse, #nokernok #barnemishandling #familievold #samlivsbrudd #sinne #sinnemestring #hanslår #personlighetsforstyrrelse #narsissist #latterliggjøring #sarkasme

19 kommentarer

thealilleng

16.02.2017 kl.22:23

Utrolig bra skrevet, jeg har selv ikke noe erfaring med dette- men måten du skriver på er lett å forstå og man kan se det fra ditt perspektiv! Norge burde ha mer kunnskap om dette, jeg er helt enig med deg!

shuilinglee

16.02.2017 kl.22:45

Takk:) thealilleng:
Det er uten tvil for lite kunnskap om dette, ikke bare hos vanlige folk, men dessverre også blant fagfolk.

Apelone

16.02.2017 kl.22:50

Helt enig i at det burde ha vært mer kunnskap om dette med vold i nære relasjoner.

Jeg har også tenkt at det skulle vært noe kurs lignende opplegg til alle som skul bli foreldre. Det å bevist gjøre foreldre kan gjøre en stor forskjell. Og kanskje gjenta et obligatorisk foreldre kurs når barna er litt eldre.

shuilinglee

16.02.2017 kl.23:10

Apelone: Jeg er enig. Folk blir informert og mer opplyst. Men det er også viktig å vite at i slike forhold vises det gjerne et adferd hjemme og et annet adferd ute blant folk. Det er det som gjør at ofrene ofte ikke blir trodd. Ofrene som til slutt velger å bryte stillheten har gjerne lidd i mange år og dekt over situasjonen hjemme over tid. Når de endelig er klar for å bryte ut, kommer det nesten som et sjokk for mange.

thealilleng

16.02.2017 kl.22:52

Jeg studerer til å bli lærer, og pedagogikk og elevkunnskap er ekstremt viktig. Man må kunne tolke det man ser og hører, men det blir vanskelig uten nok fagkunnskap dessverre!

shuilinglee

16.02.2017 kl.23:13

thealilleng: Av og til er dessverre tegnene vanskelig å oppdage, for ofrene vil gjerne underteykke mye. Selvom ting er helt for jævlig hjemme, så er det utrolig hvor lojale mange velger å bli til de til slutt inser at nok er nok.

Snuskelasken

17.02.2017 kl.07:52

Dette er rett og slett dominans. Menn blir oppdratt til å være dominante. Bare da fortjener de å bli elsket. Å bli beundret. Om de dominerer sine omgivelser.

Så din mann/eksmann gjør ikke annet enn det samfunnet oppfordrer ham til. Nemlig å dominere.

shuilinglee

17.02.2017 kl.08:06

Snuskelasken: Personlig synes jeg ikke det gjør noe at en mann har sterke meninger, men dominanse....da er det noe galt i samfunnet vårt. I biologiske settinger skal det vel være slik at menn skal beskytte kvinnen sin og barna. Det er det som er å være overhode i en familie. Trot dessverre mange misforstår dette. Undertrykkelse av kvinne og barn hører ikke til i år 2017.

shuilinglee

17.02.2017 kl.08:11

Vi kvinner er nødt til å vise vår neste generasjon hva som er ok og hva som er uholdbart, slik at de lærer å ikke la andre behandle dem på lite respektfult vis.
Men så skal det også nevnes, vold i nære relasjoner kan også ramme menn i mange tilfeller. Det er bare at vi ikke hører om disse historiene så ofte.

AnnJ

17.02.2017 kl.11:47

Hei

Så bra skrevet! Jeg vet akkurat hva du snakker om. Har levd med en slik en i 22 år. Kom meg endelig ut av forholdet i 2013 og i skrivende stund venter jeg på rettsak nr.3. Har tre barn med vedkommende fra 11-16 år.

Dette med at de nær oss ikke ser og mener, handler om feighet og manipulasjon. De vet, de har sett, de har hørt og de har ment, men det var før og ikke nå. "Noen" har overbevist de om at det de har sett ikke var så ille og det de har hørt var feil. Ufattelig. Nå virker det som de fleste av hans familie og gamle felles venner har mistet evnen til å tenke selv. Flyr rundt som apekatter og går eksens ærender. Jeg møter forståelse fra BFT, BUP, DPS, Politiet, Voldskoordinator, helsesøster, lærere m.m. Men alle står nå maktesløse og ser på at han drar meg gjennom rettsak etter rettsak, uten muligheter til å kunne hjelpe meg til å få stoppet det.

Men han skal ikke klare å hverken ødelegge meg eller ruinere meg, som han har uttalt som sitt mål. Har heldigvis kommet dit at jeg kjenner når jeg er på tur "ned" og ber om hjelp til å styrkes, så slipper jeg å gå helt innom kjelleren. Men hvis det er sant det som sies om at motgang gir styrke, så bevare meg vel...

Klem til deg! Stå sterkt og stødig❤

Vi kan godt ha kontakt på mail om du ønsker :)

shuilinglee

17.02.2017 kl.14:06

Takk, hyggelig å treffe folk som har grunnlag for å forstå;) Trur vi har en forhistorie som er veldig lik. Når jeg leser kommentaren din er det som noe jeg kunne skrevet selv. I et helt år har det vært utallige møter hos de ulike offentlige instansene. Vi kom aldri til enighet om noe. Jeg føler at fagfolk forstår min situasjon, men det er så lite de kan gjøre. Eneste problem jeg hadde var med ei dame i barnevernet, som har gått skole sammens med min ex, så hun var tydelig på hans parti. Ellers hadde jeg full støtte hos helsevesen, polliti, og famiievernkontoret.
Utover det er det som du sier, folk som før forsto ,har sett og har ment, plutselig verken har sett eller ment noe lengre. Det er ondt. For det er virkelig de som kunne hjelpes til å få slutt på en del av lidelsene våre. Uten støttespillere, ville ikke slike menn/kvinner få herje vilt. Men de er fødte manipulatorer, de snakker seg ut av det meste, og de klar å få selv de verste voldsepisodene til å se ut som en bagatell som ikke er verdt å henge seg opp i. Vi har selv vært der, det er derfor vi har laget dekkhistorier, sett ting mellom fingrene, osv....
Ja, jeg er nå blitt stevnet, så jeg regner med det kommer til å bli en lang prosess. Han blir nok ikke å gi seg før han har tvunget meg ned i knærne.
Men, jeg er ikke lenger til å undertrykke, og jeg skal stå ut løpet.
Klem til deg også, og lykke til med din sak;)
Kontakt meg gjerne på mail;)

livetsombonusmor

17.02.2017 kl.20:53

Du skriver på en utrolig bra måte. Du forklarer det enkelt, men sterkt. Synes det er flott at du forteller din historie, slik at flere kan lære av det. Både når det gjelder de som lever I slike forhold, men også de rundt som ser uten å se. Det er nok dessverre slik at dine barn antagelig er så pliktoppfyllende fordi de har vært redde for å gjøre noe annet. Men er lov å håpe at det ikke har skadet dem for mye, og at de bare blir gode flotte voksne av det. Vet at det kan gå begge veier. Fortsett å skriv og legg ut. Hjelp alle der ute til å åpne øynene og se. For det må til.

shuilinglee

17.02.2017 kl.23:54

livetsombonusmor: Takk for fine ord. Jeg håper nettopp det at med å skrive om mine opplevelser skal få andre til å sperre opp øynene litt. Og ikke minst, de som lever i et slikt forhold, det er så utrolig lett å selv tvile ¨på at ting faktisk er så ille som dem er. Det tok meg veldig mange år å innse det. Men når jeg først forsto, falt liksom alle brikkene på plass.

livetsombonusmor

18.02.2017 kl.11:45

Synes iallfall det er flott at du gjør dette. Både for din egen del og for andre sin. Er som du skriver, mange tenker nok at de kanskje selv overdriver og at det ikke er så ille som de kanskje tror av og til. Også kommer det bra perioder også glemmer man det som har vært.

Latent vold er ett begrep som burde vært mer opplyst om. Nemlig ventetiden mellom hver gang en voldshandling blir gjort, eller I den tiden som det er bra hvis man lever med psykisk vold. For meg var den det verste da barna her levde hos mammaen sin. For hun brukte psykisk vold mye, og vi gikk hele tiden og ventet på hva hun kunne finne på neste gang. Så psyklisk vold kan også utføres av en person man ikke lever med, men som man allikevel må forholde seg til og som kan ha en stor påvirkning på ditt liv.

shuilinglee

19.02.2017 kl.02:33

livetsombonusmor: åja, så absolutt. Jeg husker det verste var å være redd for resksjonen hans. Det er stress i seg selv å vente på et utbrudd du aldri vet nårtid kommer. Noen fagfolk sammenligner slik stress med de som opplever krig. Du lever i konstant beredskap og på vent.

Emilie

18.02.2017 kl.12:35

Hei... Klikket tilfeldigvis inn på bloggen din, nå sitter jeg med tårer. Dette var min barndom. Ikke hele tiden, men mye av den. Jeg trodde jeg var et slemt barn, at jeg var mislykket og til tider var gal fordi '"pappaen min jo bare var engasjert og ville mitt beste" og spesielt fordi jeg etterhvert utagerte med sinne og raserianfall i ren frustrasjon som etterhvert ble verre da jeg ble litt eldre. Sannheten var at jeg var desperat etter å bli hørt og sett. Nå skjønner jeg hvorfor, da jeg var barn gjorde jeg ikke... Jeg trodde jeg bare var slem, nå ser jeg min egen desperasjon.. Jeg ville bare dele litt av bakgrunnen for at jeg sier tusen takk som tar opp dette tema. Kanskje noen der ute leser dette og ser barna rundt seg og kan stoppe det, si at dette ikke er greit... Hadde noen gjort det for meg som barn, hadde jeg kanskje ikke slitt med anst og posttraumatisk stress i dag.

shuilinglee

19.02.2017 kl.02:29

Emilie: Takk for at du stoppet innom bloggen min. Trasig å høre at du har hatt det tøft under oppveksten. Det er sant som du sier at dette må fram i lyset. Jeg tror det har vært et hysj hysj tema for lenge. Vold, usnsett hvilken type, ødelegge et menneske. Når vi lever i et voldelig forhold tar det først og fremst tid før man erkjenner at det man opplever faktisk er vold. Er man heldig kommer man seg unna, men senvirkningen vil fortsett være der i lang lang tid. Men når du er et barn, har du ingen mulighet å slippe unna. Da må faktisk noen gripe inn. Og det tror jeg mange kvier å gjøre. Men for voldsutsatte barn er det faktisk alfa omega at noen taler deres sak.

19.02.2017 kl.11:28

Du er god til å sette ord på ting. Jeg vokste opp med en slik stefar. Bare at han er bipolar alkoholiker i tillegg. Og min mor med histronisk personlighetsforstyrrelse. De to sammmen... ingen kontakt i dag. Ikke noe tap. Men hele familien klandrer MEG. Forstå det den som kan..

shuilinglee

19.02.2017 kl.12:08

Anonym: Håper du har andre støttespillere rundt deg. Det er ikke enkelt, og det er tøft å bli støtt ut på grunn av årsaker som ikke du kan klandres for. Folk er så forbaskede blind. Skulle ønske verden ikke var slik.

Skriv en ny kommentar

shuilinglee

shuilinglee

43, Bodø

Jeg er en kvinne som har levd halve livet med vold på nært hold. Den som utøvde vold mot meg og mine barn var den som sto oss nærmest. Men det som til slutt sviktet oss mest og såret oss dypest, var alle de i famiien som visste, men ikke gjorde noe for å stoppe det.

Kategorier

Arkiv

hits